Generasjon Ansvarsfraskriving

BildeUngdommen-nåtildags-debatten rulla igjen opp med valgkampen, denne gangen med fokus på unges deltagelse i demokratiet og samfunnsdebatten. Sosiolog Gunnar C. Aakvaags bidro med denne kronikken:http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hva-skal-dagens-unge-bruke-stemmeretten-til-7295510.html#.UiNJchafqfQ. Den påfallende nedlatenheten provoserte som forfatteren ønska. En rekke svar ble publisert. Sist uke fikk han et godt og nyansert ett, fra psykolog Akiah Ottesen Berg, her: http://www.aftenposten.no/meninger/De-unge-er-faktisk-eldst-7312902.html#.Ujs5MhY-uvu.

Det er selvfølgelig ingen tvil om at vekt på selvrealisering, karriere og materiell velstand er tydelige tendenser i hele samfunnet. Det er heller ingen tvil om at vi er en fargerik og mangfoldig generasjon, med ei lite ensretta politisk linje. Og for min del vi kan hete generasjon glasur, alvor, curling, lydig, Y, X, pi eller opphøyd i annen. Det er ikke sakens kjerne.

Problemet er at mens dere røntgenanalyserer oss opp og ned og tvers igjennom, fortsetter vekst og forbruk opp mot tålegrensa. Ved å legge ansvaret for opprør og nytenkning på en spesiell aldersgruppe, får den styrende voksengenerasjonen en deilig ansvarsfrihet. Fra sofakroken kan dere dermed, komfortabelt og med god samvittighet, kjøre verden stadig dypere ned i gjørma av urettferdig fordeling, klimaendringer, tap av biologisk mangfold og svekket livsgrunnlag. Dere som faktisk sitter med makta, skyver ansvaret for handling over på andre. Og det gjør meg forbanna provosert.

For dette handler ikke om du er ung, voksen eller gammel. Dette handler om de problemene vi har stelt i stand, alle sammen. Det krever ei skikkelig opprydning, og et par samfunnsmessige omveltninger. Vi må alle sammen ta i et tak. Og, Aakvaag, akkurat det kan det vanskelig sies du gjør, når du sitter på rævva og kaller andre «intellektuelt tannløse».

Reklamer

En oppklaring rundt det mystiske ordet «seismikk»

Bilde

De siste ukene har temaet seismikk dukket opp i media igjen. Universitetet i Bergen og Norges Geologiske Undersøkelse ville kartlegge grunnfjellet på Andøya og i havområdene rundt. Siden det er altfor vanskelig å grave seg ned for å finne ut hvordan grunnfjellet ser ut, sender man lydbølger i bakken og fanger opp ekkoet – man skyter seismikk. Slik kan man finne ut hva slags stein grunnfjellet er bygget av og om den eventuelt inneholder olje eller gass. For å trenge langt inn i grunnfjellet, trengs det lydstyrke opp til 210 decibel (en fly lager lyd med omtrent 140 decibel). Lydbølgene rekker langt. Seismikkskyting i havet utenfor Brønnøysund har blitt registrert i Henningsvær i Lofoten.

Etter at det ble skutt seismikk i havet utenfor Lofoten og Vesterålen i 2007 til 2009 gikk fangstmengden merkbart ned. Fiskerinæringa og miljøorganisasjonene hevder at fisk skremmes ut til minst 33 km fra seismikkildene, som regel luftkanoner. Dessuten tar torskelarver varige skader av seismikkskyting. Forskningsrapporter fra Statoil finner ingen betydelig dårlig påvirkning for fisken fra seismikkskyting. Uavhengige studier finnes neppe.

Seismikkskyting foregår ikke bare før en eventuell oljevirksomhet men også under selve utvinninga. Siden denne formen for undersøkning kan ha store negative påvirkninger for livet i havet, og siden fisken utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ikke kan flytte seg andre plasser, er seismikkskyting en viktig argument mot oljevirksomhet i dette området.

Den planlagte seismikkskytinga utenfor Andøya i disse dager har nå blitt utsatt, etter press fra fiskeri og miljøbevegelse.

– Johannes

 

Kort om valg og ville dyr

fugloya123bw

Langt mot nord, nesten helt på toppen av den nordlige halvkula, finnes et forbløffende land. Her er landskapene hemningsløse og kystlinjene løpske. Tindene er høyere enn spetakkelet fra fuglefjella, bølgene kan skumme av ubehersket fiskevak. Lufta er kald, men golfstrømmen varm. Jordskorpa ligger som fjellkjeder, daler og vidder innover landet, fargelagt av breer, elver, vann, og skoger uten ende. Landet bugner av fantastiske naturressurser. Fosser, vann, skog, mineraler, petroleum, matjord, fisk og vilt. Den aller viktigste naturressursen er en art i den sistnevnte gruppa.

Mennesket er en svært tilpasningsdyktig dyreart. Ingen andre kan trives i så vidt forskjellige miljøer. Ørken, kyst, storby, steppe, jungel. Med hender og hode utnyttes et bredt spekter av de andre nevnte ressursene – selv i arktiske strøk. Forskerne mener at tilpasningsdyktigheten, sammen med evner til kommunikasjon, samarbeid, og empati, er avgjørende for artens evolusjonsmessige suksess og nåværende plassering øverst i næringskjeden. Dessverre ser det ut til at disse evnene nå tas lite i bruk. Rovdrift på ressursene har ført til tap av biologisk mangfold, globale temperaturendringer og ødeleggelse av eget ressursgrunnlag. Ustanselig vekst og brenning av fossile energikilder er ikke bare ugunstig for nusselige isbjørner og neshorn, men også for egen art. I evolusjonens hete spill greier de mest tilpasningsdyktige artene seg best. En levemåte som reflekterer langsiktighet er en forutsetning for levedyktighet, og som alle andre i naturen, kommer vi ikke utenom dette.

Det er på tide at vi tar i bruk tilpasningsdyktigheten igjen, og omstiller oss til bærekraftig bruk av ressurser og fornybare energikilder. Et par samfunnsmessige omveltninger må til, men heldigvis har vi fortrinnet «samarbeidsevne», som kan benyttes på tvers av landegrenser og grupperinger. I denne prosessen er den viktigste naturressursen ikke petroleum, men våre egne hoder og hender. Med dem evner vi å utvikle stadig nye metoder for bærekraftig ressursutnytting.

Det nevnte hodet fås heller ikke uten fri vilje, og mulighet til å velge langsiktig ansvarlighet, framfor kortsiktig egoisme. I landet på toppen av kloden har vi et utrolig system for valg, der alle artsfrender får være med og bestemme framtida – demokrati. Miljøsaken har vært høyt på dagsorden dette valget, og det er fantastisk. Og vi skal slett ikke «tilbake til naturen». Vi er en del av den, det har vi vært fra lenge før vi bodde i huler, og det kommer vi til å være i overskuelig framtid. Derfor, bruk stemmeretten, og stem som et villdyr. Godt valg!

– Anna

vardebrenning61bw

Regi av kunnskap – et maktovergrep

I november 2012 ble rapporten «Kunnskapsinnhenting om virkninger av petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet» (les: kystnære havområder utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja) presentert av olje- og energiminister Ole Borten Mo i Svolvær. Her var det stor festivitas på kulturhuset med salen full av forventningsfulle politikere, næringslivsfolk og et fulltallig pressekorps. Det var spesielt knyttet stor spenning til spørsmålet omkring sameksistens med andre næringer og konsekvenser av et potensielt oljeutslipp.

Ikke overraskende konkluderer rapporten fra olje og energidepartementet med at sameksistens er fullt mulig, og at det er nærmest uproblematisk med et utslipp av olje i forhold til fisk. Som det står i rapporten:

For fisk er konsekvenspotensialet generelt lavt og målbare konsekvenser er avgrenset til gitte perioder på året. For de verste utslippsbetingelsene som er analysert, er forventet restitusjons-tid kort og ikke lengre enn fra ett til tre år.

Det nordøstlige Norskehavet

I februar 2013 offentliggjorde Havforskningsinstituttet rapporten som skal styrke kunnskapsgrunnlaget om maritime økosystemer og ressurser i området Lofoten og Vesterålen. Fiskeri- og kystdepartementet hadde bedt om den såkalte KILO-rapporten.

Da Havforskningsinstituttet la fram sin rapport var det bom stille. Ingen kommentarer fra politisk hold og det var lite pressedekning. Dette finner vi svært bemerkelsesverdig. Særlig da rapporten viser et totalt forskjellig bilde av hvilke konsekvenser utslipp fra petroleumsvirksomhet i de aktuelle områdene kan få. Heldigvis ble det litt oppmerksomhet rundt rapporten da Erik Olsen, som er leder for forskningsprogrammet for Olje og Fisk ved Havforskningsinstituttet, skrev en kronikk i Aftenposten.

I kronikkens faktaboks står det følgende om det unike ved Lofoten, Vesterålen og Senja:

• Stabile, uavbrutte havstrømmer blandes godt sammen.
• Smal sokkel, mange opphopningsområder.
• Mye lys om sommeren gir tilnærmet døgnkontinuerlig planteplanktonproduksjon.
• Svært høy biologisk produksjon i alle ledd i næringskjeden.
• Store mengder dyreplankton.
• Høy tetthet av fiskelarver fra noen av verdens største fiskeforekomster i Barentshavet og Norskehavet.
• Stort artsmangfold både i vann og på land.
• Viktige gytefelt og larveproduksjon av nordøstarktisk torsk.
• Det som skjer her har store konsekvenser for økosystemene i Barentshavet og Norskehavet.
 

I kronikken konkluderer Olsen blant annet med at neddreping av en årsklasse kan få stor, negativ samfunnsmessig betydning, og at effekten kan vare i over ett tiår.

Kunnskapen som presenteres i Havforskningsinstituttets rapport er avgjørende. Den gir et fantastisk bilde av et unikt havområde med intrikate naturforutsetninger som danner grunnlag for en enorm biologisk produksjon. To rapporter om samme havområde, bestilt av to departementer i samme regjering, bør behandles likt. Denne rapporten med det klare bildet av de fornybare ressursene vi har fått, burde ha vært presentert med hornmusikk, ballett, poesi, symfonier og rock på alle kulturarenaer langs kysten.

Men det ser ut til at de som har regien vil noe annet. Å tie om relevant viten er det samme som løgn. Det er en alvorlig unnlatelse og et maktovergrep fra regjeringen.

Odd-Arne Sandberg
Vågan lokallag av Folkeaksjonen for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja
Lofoten Watch

En fornybar investering

Teknologisk kompetanse har gjort Norge til en av verdens ledende energinasjoner. Naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fisk har gjort Norge til et av verdens rikeste land. Det er ikke til å legge skjul på at olje- og gassvirksomhet har vært utrolig viktig for utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Dessverre kan ikke oljeeventyret, med veksten det medfører, fortsette ut i evigheten.

Dette av ulike årsaker. De fleste er kjent med spørsmålet om hva vi gjør når olje- og gassreservene er tomme. Men det foreligger også en annen bekymring, som dessverre ikke like mange vil gjøre seg kjent med, eller i klartekst, ta på alvor. Nemlig bekymringen rundt naturmiljøet og dets fremtid. Det er på tide at vi gjør oss kjent med trusselen vi og våre etterkommere står overfor og tar den på alvor – sett fra et praktisk og reelt, økonomisk og miljøbevisst perspektiv.

Som finansminister Sigbjørn Johnsen sa, vi kan ikke basere oss på at de gode tidene fortsetter av seg selv. De sterke, norske forskningsmiljøene må videreutvikles, og rettes mot fornybar energi og en mer effektiv og miljøvennlig utvinning av olje og gass. Tilgang på rett kunnskap og kompetanse gir norsk næringsliv større muligheter og økt konkurransekraft. Med bakgrunn i miljøets beste og usikkerheten om når olje- og gassreservene er tømt, tør jeg påstå at det vil være fornuftig å øke pengebevilgningen til forskning på, og utvikling av, fornybare energikilder – BETYDELIG. På denne måten vil vi kanskje etter hvert få en ny og moderne eksportnæring som kan danne grunnlaget for en langsiktig norsk økonomisk vekst. I tillegg kan vi på denne måten bidra til å ivareta naturmiljøet med dets sårbare elementer og verdier.

Vindmøller på Andøya

Vindmøller på Andøya

En rapport som ble presentert under FNs store partsmøte om naturmangfold i Bonn (2008) viser at en langsiktig økonomisk vekst i verden er helt avhengig av at vi bevarer mangfoldet i naturen. Med det sagt kan vi ikke fortsette å basere oss på oljerikdommen. Det er derfor nokså paradoksalt at det brukes så mye mer penger på forskning på hvordan olje- og gassvirksomhet kan gjøres mer effektiv, lønnsom og miljøskånsom enn på forskning på fornybar energi. Ikke for det, forskning på olje- og gassvirksomhet er også viktig fordi økonomien vår avhenger av det for øyeblikket. Likevel, de to forskningsområdene må stilles jevnere, særlig når Norge byr på så mange fornybare energikilder. Vi, som verdens fjerde rikeste land, må ta ansvar og stå frem som et eksempel, til tross for at det muligens kan føre med seg større kostnader enn inntekter på kort sikt. Noen vil kanskje påstå at jeg ikke har nok kunnskap til å si noe slikt, fordi jeg ikke kjenner til hvordan en slik kostnad, eller investering som jeg heller vil kalle det, påvirker den nåværende økonomiske situasjonen i Norge. Men jeg tror at dette er noe som må gjøres til tross for kostnadsomfanget. En mulighet er også å flytte en andel av det norske oljefondets investeringer i fossil energi over til fornybar energi, som et bidrag til den internasjonale fornybare energiindustrien.

Ved å investere i fornybar energi sikrer vi ikke bare vår egen økonomiske fremtid, men vi tar også et globalt ansvar for naturmiljøet.

– Rasmus Bang

En litt grønnere verden? – Takk for i år!

Bilde

Vårtur

Miljøaktivisme kan være en utakknemlig beskjeftigelse. Konkrete resultater av arbeidet er sjeldne. Oljegigantene mangedobler aktiviteten uten å blunke, mens politikerne feigt jatter med. Noen ganger er det lett å miste motet. Systemet er så stort, forandringene så små.

Men det vi ser er en frodig jordklode med artsmangfold – fremdeles. Man kan spørre hvordan den hadde sett ut uten opposisjonelle som aldri gir opp. På alle områder. Hadde vi stadig drevet med slaveri? Hva med kvinnerettigheter og arbeiderkampen? Uten motstand ville vel industrien herjet uten grenser, regnskogen ligget i aske og oljeplattformene allerede ligget trygt plassert utenfor Lofoten.

På spørsmålet om vi har oppnådd noe i løpet året med Lofoten Watch, svarer jeg derfor ja. Har vi inspirert en person til å revurdere synet på norsk oljesatsing, en person til å stemme for miljøet ved høstens valg, eller bare et eneste kjærestepar til å dusje sammen for å spare miljøet (!!), har vi oppnådd noe. Også små seire, som marinens opprydning av egen tilgrisning i Trollfjorden, er viktige.

Vi er i starten av en grønn revolusjon, der de siste århundrenes industrialisering skal inn på et nytt spor. Vi skal ta hensyn til bærekraft i alt vi gjør. Naturressursene våre, livsgrunnlaget vårt, er for verdifullt til å kaste bort. Da er alle små seire viktige, da er arbeidet verdt det. Fornuften seirer til slutt.

Bilde

Lofoten Watch 12-13. Johannes, Sakari, Anna, Håkon, Simon, Rasmus, Susanne og Birgitte.

Takk for et fantastisk år!

– Anna