Hvitvask oljepengene nå

Et av de mest brukte argumentene for å tillate oljeboring i Lofoten er at det vil gi flere arbeidsplasser i området. Men er oljeboring det eneste mulige satsningsområdet for økonomisk vekst i regionen?

Oljeplattform her?

Oljen har uten tvil vært avgjørende for utviklingen av Norge de siste 40 årene. Likevel er det viktig å se framover og tenke nytt. Norge må ha begrenset utslippene sine med nærmere 40 % innen 2020 for å nå målet om maks 2 °C oppvarming. Dessuten har vi allerede funnet mer olje enn vi kan ta opp om vi skal nå dette målet. Dermed strider det mot all logikk at man skal lete etter enda mer fossilt brensel i et så sårbart område som Lofoten. Ved å gjøre dette vil man gamble med naturen hvor en eventuell ulykke vil få katastrofale konsekvenser.

”Nød lærer naken kvinne å spinne” sies det, men med den kunnskapen vi i dag sitter på, er det helt unødvendig å vente til siste slutt med å finne nye og bedre energikilder. Den viktigste investeringen man kan gjøre med oljepengene er å satse på forskning innen fornybar energi, samt en bærekraftig utvikling. Derfor er det problematisk at selskaper som Statoil er de som kan lokke nyutdannede med en god og sikker inntekt. Slik er det oljeindustrien som trekker til seg en stor andel ressurssterke mennesker som ellers kunne gjort en viktig innsats innen for eksempel fornybare energi om forholdene hadde vært lagt bedre til rette for det. Videre er det viktig å understreke at om vi overhodet skal ha sjanse til å møte den stigende energietterspørselen i verden i årene framover, er det nettopp fornybare energikilder det må satse på. Ettersom Norge har anledningen til å bli et foregangsland innen en både renere og mer gunstig energiutvinning, må vi gripe muligheten mens vi enda kan.

Et avgjørende vendepunkt i miljøkampen videre vil være standpunktet de ulike partiene tar til debatten om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Med bevilgning og videre forskning, kan for eksempel Lofoten vokse på mange områder som vil bidra til økt næringsvirksomhet uten oljeboring. Det være seg blant annet vindkraft, tidevannskraftverk, bølgekraftverk, bioprospektering, samt algedyrkingsanlegg. Det er på tide å hvitvaske pengene vi har tjent på oljen ved å investere i fornybare energikilder og grønnere industri. Vi må investere i framtiden nå. Det gjøres definitivt ikke med oljeboring i Lofoten.

 – Johannes og Susanne

Reklamer

Folkemøte om oljeboring

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell innledet folkemøtet

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell møtte full sal da folkemøtet om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ble holdt på folkehøgskolen i Kabelvåg i dag. Han holdt en aktuell innledning om orkanen Sandy og ekstremvær som følge av menneskelig utslipp av klimagasser, og videre om vern av naturen i Lofoten og oljeboring.

I pausen fikk Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja en god oppsving i medlemsmassen, med mange nye innmeldinger. Også miljøvernministeren selv lot seg verve.

Susanne vervet Solhjell til Folkeaksjonen

Etter pausen ble det mulighet for spørsmål til ministeren, og forsamlingen stilte ham til veggs i ulike miljøsaker. Satsing på alternativer til oljeindustri i regionen, kombinasjonen av kraftproduksjon og verdensarvstatus og hvordan oljeboring langs resten av kysten kan forsvares, var temaer som ble tatt opp. Solhjell ga både noen gode og noen mindre konkrete svar. Engasjement fra salen manglet ikke. Ministeren la vekt på hvor viktig engasjement fra unge var i forrige seier i kampen om oljeboring i LoVeSe, og med kveldens oppmøte bidro møtet forhåpentligvis til fornyet engasjement.

The Svalbard paradox

The arctic nature of Svalbard has been fascinating ever since. Its vastness, pureness and extremeness attract many scientists and adventurers. Both the arctic animals like polar bear and walrus and the widely spread glaciers account forits unique appearance. After a period of intense hunting both on sea and land the few people living in Svalbard understood to protect this vulnerable nature effectively. Today there is an outstanding strict law called Miljølova conserving the natural heritage. There are small quotas for hunting wildlife, and to pick flowers is totally forbidden. Striking environmental protection is stipulated in the Svalbard contract from 1920. And yet there is a new threat for the arctic nature: climate change. As the climate heats up the glaciers and the sea ice on Svalbard melt and shrink. This affects all wildlife in the Arctic since it is totally adapted to and dependent from freezing weather and sea ice. The ice edge is the setting for the most productive spring awakening which can be seen in the world. Plankton grown there stands forthe fundament of the complex food chain in Northern Atlantic Ocean. If the ice edge withdraws it has unknown impact on the cuisine of all the animals there. In conclusion the flora and fauna of Svalbard so well protected by tradition and legal provisions on Svalbard is mainly harmed by greenhouse gas emissions of the industrialized world.

The origins of the gas emissions, however, can not only be traced back to North America or other European countries. You must not forget that coal production has part of the responsibility of the emissions. One of the main reasons for people to live in Svalbard is the well paid work in coal mines. More than half of the people of Svalbard are working with coal and nearly all the energy needed is produced in coal driven power plants. This is neither sustainable, nor environmentally friendly. The difference between the use of coal in Svalbard and other places, is that Svalbard has such strict environmental protection laws idealistically contradicting the use of coal and that Svalbard as a part of the melting Arctic should take a leading role in being a greenhouse gas neutral society. Svalbard is a place which should first and foremost be committed to fighting climate change and protecting the environment.

There are arguments though defending the use of coal to produce electricity on Svalbard. Most regenerative energies are hardly adaptive to Arctic circumstances like ice, still air and the absence of sun in winter. A possible nature-friedly solution could be the use of geothermic power plants or the daily discussed CO2 storage. Far more harmful to the environment than the coal from the little mine Gruve 7 nearby Longyeabyen which is used for supplying Svalbard with energy and metallurgy is the part of Svalbard coal coming from the main mine Svea Nord. This is a mine placed about 60 km southeast of Longyearbyen producing coal exclusively for fuel use abroad. By stopping its coal exports Svalbard could help motivate other countries to pursue a greener technology and society. Even if Svalbard’s biggest mining company Store Norske soon opens a new mine called Lyngefjell all coal fields will be emptied one day. Since burning coal is polluting Svalbard natural heritage and no durable solution for gaining energy there is no other reason for the coal mining industry than political laziness, cowardice and easy money on costs of the environment.

The fact that the world market for coal is predicted to grow significantly over the next years and decades cannot cover the fact that coal driven power plants have a CO2 balance even worse than that oil and gas driven power plants. Store Norske Spitsbergen Coal Company is totally owned by the Norwegian State. The State should have more wisdom and political acumen than just to gain dirty money.

– Johannes