Banner mot olje – aksjon

Oljeriggene rykker stadig nærmere Lofoten, Vesterålen og Senja, og politikerne er uhyggelig nær åpning. Den siste tidas debatt har satt sinnene våre i kok. Nå vil vi vise motstand. Sammen er vi sterke – vi trenger dere for vinne Norges viktigste miljøsak. Lofoten Watch inviterer til landsdekkende kampanje for et oljefritt LoVeSe.

Les mer her:
https://www.facebook.com/events/430779027015061/

Fri oss fra dystopiene

Spørsmålet om olje- og gassaktivitet utafor Lofoten ser ut til å seile opp som det store debattemaet i årets valgkamp, men jeg lurer på om jeg er glad for det. Normalt burde man vel begeistres over at nasjonen til de grader har oppmerksomheta retta mot heimplassen vår. På den måten blir det enda bedre kjent hva vi omgir oss med av natur og naturressurser. Hva Lofoten har å by på, og hva slags betydning vi har for landet vårt og for verden rundt oss. Gleden over denne oppmerksomheta burde deles av både motstandere og tilhengere av oljeaktivitet. Ikke minst fordi den bidrar til å øke den samla kunnskapen om Lofoten.

Men jeg har altså kommet i forstandig tvil, og det er ordfører Jonny Finstad i Vestvågøy som har hensatt meg i denne tilstanden. Jeg så han sammen med en halv million andre nordmenn på NRK 1 torsag kveld, og det var en bedrøvelig opplevelse. Det er unødvendig å si at jeg har respekt for jobben Finstad gjør som ordfører i kommunen sin, og at jeg har forståelse for de utfordringene regionen vår har når det gjelder å skape attraktive arbeidsplasser for unge mennesker. Dette er oppgaver vi ser alle sammen, og som vi arbeider med på forskjellige områder. Sjøl leder jeg en skole med mellom 80 og 90 ungdommer fra hele Norden som kommer til Lofoten for å ta del i livet her, og la seg fascinere av det vi omgir oss med. Vi er 20 ansatte som gjør alt vi kan for å vise fram området og presentere mulighetene våre – og ganske mange av våre elever blir igjen kortere eller lengre tid for å prøve lykken. Det er da noe.

Men altså, Jonny Finstad: Jeg trur på deg når du mener at oljenæringa vil gi nye og større muligheter for arbeidsplasser, men jeg er uenig i konklusjonene dine. Jeg er ikke villig til å ta den risikoen du vil ta. Det får så være. Mitt anliggende i denne sammenhengen er at vi skal fortsette å bo i Lofoten, samme om det blir oljeboring eller ikke, både du og jeg. Og hvordan kan du da få deg til å male fram en dystopi som den du beskrev i torsdagens debattprogram? Et Lofoten uten sjanser, med tomme hus og alle næringer i forfall. Som jeg hørte deg, kom det for mitt indre øye en lut og grå befolkning med dårlige tenner, motløse og uten håp for noen som helst annen framtid enn å dø en pinefull død, knapt med forventninger om å få ei grav i frossen jord. Hvordan kan du male et sånt bilde av Lofoten? For du mener det jo ikke!

Jeg må få lov å be om besinnelse og en ørliten refleksjon over hva vi inviterer unge mennesker til. Ja, vi har utfordringer, men vi må ikke snakke ned de fortrinnene som er forunt oss, og støte fra oss de unge menneskene som tross alt kommer og kommer, og som gjerne vil gjøre Lofoten til sitt. Men er det Jonny Finstad sitt bilde av et oljefritt Lofoten som blir sittende igjen etter valgkampen, så har vi ikke gjort det lett for oss sjøl. Og derfor min angst for den fortsatte valgkampen.

tumblr_mex7ossDzt1rk3qx6o1_1280

Jeg trur ikke at det nødvendigvis går til helvete om det blir oljeboring, og la meg være raus og invitere til et kompromiss på det grunnlaget: Det går ikke nødvendigvis til helvete om olja blir liggende i ro noen generasjoner heller. La oss derfor unngå dommedagsprofetiene, de tjener oss ikke.

Brynjar Tollefsen
rektor, Lofoten folkehøgskole

Hval og vind i Andenes

En litt sliten gjeng går av bussen i Andenes etter en lang tur fra Kabelvåg, vinden river friskt i håret til de utålmodige sjelene som har reist fem timer. 10 til 15 sekundmeter vind farer over det flate kystlandskapet mens det drar med seg den lette nysnøen. Været til tross, vi er her for å se på hval. Men først skal en natt tilbringes på rorbu helt ned ved vannkanten.
Nordavinden står på like sterkt morgenen etter og det bygger opp en viss spenning blant alle, fra land kan man se de hvite bølgetoppene som herjer utenfor moloen. Trygt på land vandrer vi i ti korte minutter til hvalsafarisenteret, hvor det første som møter oss er en kvinne bak resepsjonen som vil at vi skal ta sjøsyketabletter. Spenningen dempes ikke nevneverdig etter møtet med resepsjonisten, men de mest vågale velger ikke å ta tabletten.
Benjamin, guiden vår denne dagen, begynner også med å nevne sjøsyke, bølger og vind før han tar oss med på en kort introduksjon i museet. Etter en runde med mye rask fordøyd kunnskap, gjør vi oss klare til båtturen. Langs kaia på innersiden av moloen virker havet rolig til tross for vinden, men man må være dum for og ikke forstå hva som skjer på yttersiden av den trygge steinmuren. Klare eller ei, her kommer landkrabbene.
Men hvorfor er hvalen her akkurat nå i slutten av januar, kaldt vann og full vinter. Dette må virke som svært ugjestmilde forhold for disse store og majestetiske pattedyrene, men det finnes en viktig grunn til at hvalen oppsøker disse farvann. De store pattedyrene har et bytte de er ute etter, nemlig den lille silden som er her for å spise langs den næringsrike eggakanten. Knølhvalen (normalt: 12-14m, 25-30 tonn) og finnhvalen (normalt: 19-23m lang, 40-70 tonn) ønsker å spise silda som kommer hit i store stimer.
På vei ut av moloen blir vi møtt av en blanding av liten og stiv kuling, bølgene står heldigvis ikke helt i stil med vindværet og kameraene blir klargjort. Etter bare en halvtimes tid fikk vi øye på de første spekkhoggerne i det noe grå dagslyset. Gjengen fra Lofoten Watch kunne nesten ikke tro sine egne øyne og sto for mange lydeffekter som «oooOOOHHH» og «ååÅÅåå». Lydene fra naturfoto var kanskje ikke fult så høylytte, men det var en intens klikking fra kameraene. Lengre ut mot eggakanten fikk vi se både finnhval og knølhval. Etter tre timer hadde vi sett seks finnhvaler, tolv knølhvaler og rundt 20 spekkhoggere.

549848_10151261174034370_392181460_n

All hvalen hadde også distrahert oss fra å mate fisken fra ripa, ikke en eneste person fikk sjøsyke til tross for det harde været. Et bredt glis etter en fantastisk naturopplevelse var så å si obligatorisk når man gikk av båten, en naturopplevelse man ikke vil glemme.

Tid for SALG

Årets mest hektiske måned på kjøpesentrene er over, og man skulle kanskje tro at handlekvoten var mettet på en god stund. Men nei, så feil kan man ta, for nå er det jo tid for JANUARSALG (merk Caps Lock)! Denne måneden er satt av til at vi kan gå og kjøpe oss alt det vi ikke fikk til jul. Om vi faktisk trenger det eller ei er ikke fullt så interessant, for alle varene er nedsatt, så man har jo anledningen til å gjøre det ene kuppet etter det andre.

Bilde

Virker det forlokkende?

Av og til forbauser det meg at folk ikke tenker på at de sparer enda mer penger ved å ikke kjøpe noe i det hele tatt. Ikke er de bevisste på kjøpene sine heller. SALG gjør oss blinde. Hvis ordet salg er inne i bildet, er det gunstig uansett. Det lønner seg å handle nå. Det lønner seg å handle før prisene går opp igjen. Dermed blir betenkningstiden også betraktelig kortere og impulskjøpene øker. Det som var et kupp for kunden blir business for butikken. Selvfølgelig. Alt dreier seg om å selge mest mulig. Slik blir det når det er maksimal økt omsetning som er målet.

Bilde

Det er nettopp her man finner et lite diskutert område i den offentlige miljødebatten. Det faktum at industrien ikke kan akselerere i det uendelige er et tabu som forblir stille.  Hele samfunnet er bygget opp på økt konsumering. Det er slik vi skaper vekst. Det lønner seg sjeldent lenger å reparere. Enten finnes det ikke reservedeler eller så er det rimeligere å kjøpe nytt. Kvaliteten på produktene er samtidig nedadgående slik at man rett og slett blir tvunget til å bytte ut husholdningen og det som ellers måtte være med jevne mellomrom. Samtidig er det nokså soleklart at for å få bukt med dagens utslipp av klimagasser, er en god start at den enkelte er bevisst på sitt forbruk. Ikke kjøp bare for å kjøpe. At varen er på salg er ikke en god nok grunn. Tenk på det når januarsalgsplakatene skriker mot deg fra butikkvinduene. Og tenk på det når det er sommersalg, midt-sesongsalg, skolestartsalg og kampanjedager også.

– Susanne

Norsk kjøttkonsum

Vi nordmenn er dårlige til å sette pris på den overfloden vi har. De fleste av oss tenker ikke over hvordan maten blir til, hvordan den produseres for at vi skal få den på tallerkenen, eller om det vi spiser har noe å si for resten av verden. Her i landet spiser de fleste av oss årlig 77 kg av pølse, biff, svin, kylling, lam, kjøttkaker, kjøttboller, kjøttpålegg, hamburger, løvbiff, karbonader osv. Vi er på toppen. I resten av verden ligger gjennomsnittet på 45 kg, og vi vet godt at 1 milliard sulter. Vi ble født inn i en overflod, og kunne like fort vært født uten. Det handler om å klare å skape en langvarig og rettferdig fordeling av verdens goder.

Det er et faktum at produksjonen av kjøtt, særlig rødt kjøtt, er den minst effektive måten å fø verdens økende befolkning på. Den norske Landbruksmeldinga (2011) sier at produksjonen av mat må skje på en «miljømessig bærekraftig måte», og at vi må samarbeide bedre internasjonalt for å få til et klimariktig jordbruk. Samtidig skal produksjonen av kjøtt økes, noe som er stikk i strid med det som legges frem.

Kua_Sekvensa_Foto_Linda_Cartridge_639x427_None.full

90 % av landbruksarealet vårt brukes til produksjon av dyrefôr og beite, men det ville vært mer logisk å dyrke mer grønt her hjemme. 83 % av det grønne vi får dyrkes i utlandet. Klimaet i Norge er mer enn godt nok egnet til å øke produksjonen av vegetabilske produkter, men for å få til det må vi kutte ned på kjøttproduksjonen for å frigjøre landbruksareal. Slik frigjør vi også penger til satsing på økologisk eller mer klimavennlig jordbruk. 90 % av energien går bort når vi lar maten gå igjennom dyret, istedenfor å la mennesker spise plantene direkte. Det er et faktum at man kan fø 25 mennesker med grønt på samme område som man kan fø kun ett menneske med kjøtt.

La oss se nærmere på storfe. Bare her i Norge har vi over 1 million kyr. I tillegg importerer vi kjøtt fra utlandet, blant annet fra kvegdrift i Brasil. Dyret bruker lang tid på å vokse seg stort nok til å kunne slaktes, og lever i et intensivt landbruk. Det trenger ca 50 kg fôr i døgnet i tillegg til store mengder gress. Omtrent halvparten av fôrblandingen inneholder soya, og den importerer vi hovedsakelig fra Brasil. Regnskogen hogges, brennes og plyndres for å gjøre plass til blant annet soyaplantasjer og kvegdrift. Realiteten er at soyaen, eller veldig lite av den, blir tatt opp i fordøyelsesprosessen. Kan en på den måten si at vi okkuperer mellom to og tre millioner dekar regnskogmark for å produsere kumøkk? Vi vet også at dyret raper, tisser og driter enorme mengder metan og co2.

Rent statistikkmessig utgjør produksjonen av kjøtt og animalske produkter som melk og ost, ca 18 % av de menneskeskapte klimagassutslippene. Til sammenligning utgjør verdens person- og godstransport 15 %. Drøvtyggere (sau, storfe, geit) står for ca halvparten av forurensinga, mens produksjonen og ressursvoldtekten står for resten. Selv om det er langt til nærmeste regnskog, bidrar vi i Norge likevel til avskoging og ødeleggelse av en balanse det har tatt millioner av år å bygge opp. Vi er med på å tukle med krefter vi ikke rår over.

Norske grønnsaker

For å få til en betydelig reduksjon av miljøpåvirkningen, må særlig vi i vesten endre kostholdet vårt. Bytter du en kjøttmiddag med en vegetarrett i uka, minsker du dine personlige co2 utslipp med over 170 kilo i året. Hvis alle i Norge er villig til å gjøre dette, tilsvarer det utslipp fra 360 000 biler. Bytter du ut to middager, kanskje tre, vil det utgjøre en betydelig forskjell. Samtidig finnes det miljøvennlige kjøttkilder som vilt, elg, rein eller hjort som har spist og levd på det de finner i naturen.

Det handler om å skape et rettferdig forbruk som kan vare i lang, lang tid. Selv om vi ikke med sikkerhet kan si at fattige land får det bedre om vi nordmenn reduserer kjøttforbruket, kan vi 100 % sikkert si at dagens kjøttforbruk ikke tilfredsstiller kravet om bærekraft mellom generasjoner.

– Birgitte

Matavfall

En undersøkelse gjort av Nielsen Norge for HSH (hovedorganisasjon for handel og tjenester) viser at 4 av 10 nordmenn mener at maten er for dyr, samtidig kaster hver nordmann i snitt over 50 kg spiselig mat hvert år. Dette tilsvarer omkring ¼ av maten vi kjøper. Østfoldforskning har beregnet at klimagassutslippene fra produksjon og distribusjon av maten som kastes årlig i Norge tilsvarer utslipp fra 160 000 personbiler. I ett verdenssamfunn hvor i overkant av en milliard mennesker har mangel på mat og klimautfordringene henger over oss, er det nødvendig med et økt fokus på den groteske og hensynsløse matavfallstrenden i Norge og mange andre steder i verden.

Satt i perspektiv
I 2011 ble omkring 1.3 milliarder tonn mat, omkring en tredjedel av den globale matproduksjonen kastet eller ødelagt i produksjons- og distribusjonsfasen på verdensbasis. En andel av dette blir nyttegjort. Noe blir for eksempel reprodusert, noe blir gitt til dyr, mens noe av maten som er biologisk nedbrytbar blir brukt som gjødsel eller omdannet til biogass. Allikevel er det fortsatt en vanvittig stor mengde mat som forblir avfall. 

Matavfall bidrar til økt klimagassutslipp på to måter. En relativt liten andel kommer fra nedbryting av matavfallet, mens den store andelen kommer fra utslippene relatert til avfallets produksjon, prosessering, transport og detaljhandel. Bare i USA utgjorde matavfall som kunne vært unngått 112.2 millioner tonn Co2 ekvivalenter. 
Til sammenligning utgjorde Norges olje og gassutvinning 13.4 millioner tonn Co2 ekvivalenter i fjor, og det inkluderer forbrennings- og prosessutslipp fra offshore og landanlegg. Satt i sammenheng er dette et skremmende høyt tall. 

Vi må tenke på miljøet og våre medmennesker
Den store andelen av klimautslippene er det de større aktørene som står for. De produserer rett og slett for mye mat i forhold til det forbrukerne har behov for. Forhåpentligvis vil disse aktørene etter hvert få øynene opp for klimatrusselen de utgjør. I mellomtiden må vi som aktører i husholdningene få opp øynene for dette. Vi må tenke på miljøet og våre medmennesker. Vi må planlegge matvareinnkjøpene bedre og bli tryggere på vår egen dømmekraft når det kommer til å vurdere om utgått mat er spiselig eller ikke. Altfor mange kaster mat med en gang de ser at varen er gått ut på dato. I mange tilfeller er maten fortsatt fullt spiselig, bare den blir oppbevart riktig.

 
– Rasmus

Inge Wegge inspirerte

Miljøaktivist Inge Wegge på besøk på tirsdag! De siste årene har han aksjonert mot oljeboring ved å gå slakkline på toppen av Vågakallen, skate Lofoten på langs og henge opp banner på Svolværgeita. I «Nordfor Sola»-prosjektet bodde han og en venn et år i ei hytte av drivved på stranda Kvalvika. Til sommeren begynner Inge byggingen av et jordskip, et hus helt uten utslipp som produserer egen varme og samler eget vann. Økohuset skal ligge på Eide her i Vågan, og bygges av jord, bildekk og annet forkastet materiale. Inge skraller all maten han spiser og bilen hans går på brukt frityrolje fra Mix i Kabelvåg.

Bilde

Inge viste at det er mulig å leve godt og samtidig i balanse med naturen. Han surfer, står på snøbrett, skater og klatrer, jobber som TV-fotograf og lever miljøvennlig.

Mer kommer seinere!

– Anna

Åpent brev: Kjære miljøvernminister Bård Vegar Solhjell

Takk for sist! Folkemøtet om oljeboring på Lofoten Folkehøgskole tidligere i november var inspirerende og engasjerende. For andre gang på kort tid har vi hatt besøk av en minister her i området. Din kollega Ola Borten Moe i Olje-og energidepartementet la fram sin rapport «Kunnskapsinnhentingen om virkninger av petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet» i Svolvær sist fredag. Det er tydelig at du og Borten Moes synspunkter i oljesaken er i strid med hverandre. Vi er forvirret. Hva mener egentlig regjeringen?

På folkemøtet stilte du deg klart bak regjeringens vedtak om å vente med konsekvensutredning og oljeboring i Nordland VI. Du snakket både om alvorlige konsekvenser for naturen og fiskeriet i Lofoten, og for klima. Borten Moe hadde til fredag lett i arkivene og funnet fram en gammel konsekvensutredning om det samme området fra 1994. I følge ham er allerede deler av dette området åpnet og klart for petroleumsvirksomhet. Vi forstår det som at området er lukket igjen gjennom en senere forvaltningsplan.

Vårt enkle spørsmål er:

Er Nordland VI åpnet for oljeboring?

 

Med vennlig hilsen

Lofoten Watch ved Lofoten Folkehøgskole

Bilde

Ola Borten Moe oppsummerer Kunnskapsinnhentingen i Svolvær sist fredag