Isen steiler i brutale formasjoner over det mørke havdypet. Temperaturene om vinteren er lite innbydende. Arktis er ved første øyekast et goldt isøde. Likevel, her lever isbjørn, hval, sel, hvalross, fugl, blekksprut, krepsdyr, muslinger og store fiskestammer. Et fantastisk rikt dyreliv. Men hvordan er det mulig å leve her? Iskanten rundt nordpolen er arena for en fengslende forestilling. Her virker de store kreftene sammen med med de aller minste byggeklossene. Sol, vind og havstømmer er avgjørende. De mikroskopiske aktørene er de viktigste. Disse skaper livsgrunnlaget. Det tilsynelatende ugjestmilde landskapet har verdens mest effektive biologiske produksjon.

Polområdene er begunstiget med mye godt høytrykksvær. Kaldt, men med mengder av sol. I sommerhalvåret skinner den døgnet rundt. Den døgnkontinuerlige energiinnstrømmingen gir optimale forhold for biologisk produksjon. Effektiviteten er enorm sammenlignet med den på lavere breddegrader, der det er mørkt om natta. Havet er åkeren, og ved iskanten er det selvgjødslene. Nordavinden er en av motorene som holder i gang omrøringen av vannmassene. Overflatevannet blåser bort, og gir plass for nytt, næringsrikt vann fra dypet. Næringsstoffer tilføres fra de store havstrømmene, rester av golfstrømmen og kanskje helt fra elvene i Sibir. Fotosyntesen produser mat og oksygen. Jo mer man lærer og forstår av prosessene, jo mer fascinert blir man. Kunnskap, forståelse og fascinasjon er avgjørende for vår evne til å handle.
Næringskjeden og rollene til aktørene i de ulike nivåene er kjent. Vi har drevet rovdrift på mange av dem. Silda og lodda har i perioder vært utsatt for stort trykk fra fiskeriet. Bestandene har stått i fare for å kollapse. Torsken har vært trua av intensivt trålefiske. Fangst på hvalross og isbjørn var til tider helt ute av kontroll. Bekymringsmeldinger om tilbakegang i bestandene kom allerede på slutten av attenhundretallet.
Gejennom kunnskap og diplomati har vi i dag god forvaltning av dyrelivet. Torskestammen er på sitt aller beste, og de store hvalene sees stadig oftere rundt Svalbard. Men – jorda blir stadig varmere og iskanten reduseres. Issmeltinga fører ikke bare til økt havnivå, men også begrensede arealer for den utrolige biologiske fabrikken. Kunnskap og diplomati har berget hvalen og torsken. Nå må kunnskap også på dette punktet gi grunnlag for å ta de riktige politiske valgene. Vi har ingen tid å miste. Leve havet.