Reportasje fra haiketur mot oljeboring

Aps ja til konsekvensutredning provoserte oss kraftig. Hvordan skal vi overbevise regjeringen om at oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja er uaktuelt? Det var problemstillingen som var utgangspunktet for ideen om haiketur mot oljeboring. Dermed bestemte vi oss, Anna, Simon og Susanne for av vi i løpet av fire – fem dager skulle haike fra Svolvær til Å mot oljeboring. Underveis hang vi opp bannere utover i hele Lofoten. Samtidig var turen en gyllen anledning til å komme i kontakt med lokalbefolkningen og høre hvordan stemningen for en eventuell oljedrift faktisk er her.

Venter på haik ut av Svolvær

Mandag 11. februar kl. 10 troppet vi opp på torget i Svolvær utenfor lokalene til Lofotposten. Her møtte vi tilfeldigvis en journalist fra sistnevnte. Slik fikk vi litt publisitet på nett, noe vi håpet skulle hjelpe oss til lettere å få haik utover i Lofoten. Det kan nemlig by på visse utfordringer å haike tre stykker med fullt pakkede ryggsekker midt på vinterstid. Vi hadde både med oss telt, soveposer, liggeunderlag, primus, fotografiutstyr, bannere, mat og varme ullklær. Da primusen takket for seg, drasset vi også på en sekk med ved. Det var utvilsomt en skepsis til å plukke oss opp hos mange, ja. Til tross for dette, er det utrolig hvor mye hyggelig og hjelpsomme folk man møter. Uten velvillige bilister hadde vi jo ikke kommet oss noen vei. Dessuten har vi hatt interessante diskusjoner med folk vi er blitt tipset om å ta en prat med på veien. Ei heller hadde turen vært like lystig om vi ikke fikk låne en kokeplate hos en liten familie når nøden var som størst, samt en reserveprimus natten over.Bilde

I løpet av de rundt 130 kilometerne vi tilbakela i fremmede biler, fikk vi høre ulike tanker og vurderinger av en eventuell oljenæring i Lofoten. Vi har snakket med folk i et vidt aldersspekter og innenfor ulike yrkesgrupper. Det er ikke til å unngå å nevne at den særegne naturen ble kommentert av de fleste, og at gjengangeren var en frykt for hva oljevirksomhet her ute kan gjøre mot fisk og fugl.

Bilde

Det mest sentrale ja til boring-argumentet vi fikk høre på turen var arbeidsplasser. Det er jo også dette som går for å være trumfkortet til ordførerne i området. Ordfører i Vestvågøy kommune, Jonny Finnstad, hentydet under Debatten på NRK1 4. februar til at Lofoten er en døende region og at det dermed er olje som er redningen. Til tross for dette hadde ikke de vi snakket med noe særlig tro på at oljen vil skape et stort antall arbeidsplasser i Lofoten. De fleste trodde oljen kommer til å føres til fastlandet og at arbeidsplassene vil komme dit infrastrukturen allerede er utviklet. ”Søringan tar det,” ble vi møtt med.

Bilde

Begynner Norge å bli kvalmt rike? Det var en påstand vi møtte på ferden vår mot Å. Og er det ikke noe i dette utsagnet? Må ikke Norge som stat, og hver enkelt innbygger for den saks skyld, reflektere over hvilke verdier og normer vi ønsker å bygge samfunnet vårt på? At man skal risikere å skade både fiske og sjøfugl, samt skitne til den rene naturen som er et så populært trekkplaster for turister fra alle verdens kanter, virker ubegripelig. Spesielt uforståelig blir det når vi vet vi ikke kan utvinne all den oljen vi allerede har funnet om vi skal klare å nå 2°C-målet. Da vi fremmet dette argumentet for en bilist, ble vi konfrontert med at sikkerheten rundt boring her i Norge er høy. Dessuten hevdes det at norsk olje er renere enn annen, altså at den har en høyere brennverdi. Han mente dermed at det er bedre å utvinne den reneste oljen om man ser globalt på det. På dette punktet utvikler plutselig debatten om oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja seg til en symbolsak. Skal ikke vi som et rikt industriland opptre som et foregangsland? Satser vi på videre utvikling av fornybare energikilder, vil andre land kunne følge etter. Da kan vi få erstattere som gjør at oljen bare kan ligge. Dette ville definitivt vært det mest gunstige globalt sett. Det investeres masse penger i petroleumsnæringen for å kunne hente ut olje. Ja, man vet det er verdier å hente ut, men det er en kortsiktig investering. Vi må se lengre enn nesa rekker og investere i framtiden. Bilde

Kanskje er det lett for lofotværingene å oppfatte oss som arrogante. Tre ungdommer fra Østlandet på folkehøgskole i Lofoten. Har vi som søringer noe å si? At dette er en debatt som også omfatter og inkluderer sysselsetting og økonomisk vekst i regionen, er vi alle innforståtte med. Samtidig kommer vi og ser Lofoten med nye øyne. Er ikke det noe positivt som bør tas i betraktning? Man kan ikke gamble med et så unikt naturområde. Lofoten er av særklasse på verdensbasis. Vi mener det må være mulig å finne andre satsningsområder for å styrke regionens vekst. Turistnæringen og fisket står sentralt, men ved velvilje fra stat og riktige prioriteringer, finnes det flere prosjekter ekskludert olje som man kan satse på. Et konkret eksempel vi ble påminnet av en mann på turen var tidevannskraftverket ved Gimsøybrua. Slike prosjekter må støttes! Oljen ville heller ikke vunnet fram om man ikke hadde investert i den. Det dreier seg altså om å satse. Som fiskeren i Napp sa; ”Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.”

Bilde

Etter å ha haiket det siste stykket fra Reine til Å med et nederlandsk par i en bil som til slutt ikke hadde plass til en kanarifugl ekstra, nådde vi målet Å i halv ett-tiden torsdag. Lofoten var da de siste dagene blitt pyntet opp av lystige bannere som pent oppfordret til et oljefritt Lofoten. Med dokumentasjonen vi gjorde underveis vil vi nå spre videre budskapet om at havet må leve og at fisken er en ressurs man ikke tuller med.

– Susanne

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s