Spørsmålet om olje- og gassaktivitet utafor Lofoten ser ut til å seile opp som det store debattemaet i årets valgkamp, men jeg lurer på om jeg er glad for det. Normalt burde man vel begeistres over at nasjonen til de grader har oppmerksomheta retta mot heimplassen vår. På den måten blir det enda bedre kjent hva vi omgir oss med av natur og naturressurser. Hva Lofoten har å by på, og hva slags betydning vi har for landet vårt og for verden rundt oss. Gleden over denne oppmerksomheta burde deles av både motstandere og tilhengere av oljeaktivitet. Ikke minst fordi den bidrar til å øke den samla kunnskapen om Lofoten.

Men jeg har altså kommet i forstandig tvil, og det er ordfører Jonny Finstad i Vestvågøy som har hensatt meg i denne tilstanden. Jeg så han sammen med en halv million andre nordmenn på NRK 1 torsag kveld, og det var en bedrøvelig opplevelse. Det er unødvendig å si at jeg har respekt for jobben Finstad gjør som ordfører i kommunen sin, og at jeg har forståelse for de utfordringene regionen vår har når det gjelder å skape attraktive arbeidsplasser for unge mennesker. Dette er oppgaver vi ser alle sammen, og som vi arbeider med på forskjellige områder. Sjøl leder jeg en skole med mellom 80 og 90 ungdommer fra hele Norden som kommer til Lofoten for å ta del i livet her, og la seg fascinere av det vi omgir oss med. Vi er 20 ansatte som gjør alt vi kan for å vise fram området og presentere mulighetene våre – og ganske mange av våre elever blir igjen kortere eller lengre tid for å prøve lykken. Det er da noe.

Men altså, Jonny Finstad: Jeg trur på deg når du mener at oljenæringa vil gi nye og større muligheter for arbeidsplasser, men jeg er uenig i konklusjonene dine. Jeg er ikke villig til å ta den risikoen du vil ta. Det får så være. Mitt anliggende i denne sammenhengen er at vi skal fortsette å bo i Lofoten, samme om det blir oljeboring eller ikke, både du og jeg. Og hvordan kan du da få deg til å male fram en dystopi som den du beskrev i torsdagens debattprogram? Et Lofoten uten sjanser, med tomme hus og alle næringer i forfall. Som jeg hørte deg, kom det for mitt indre øye en lut og grå befolkning med dårlige tenner, motløse og uten håp for noen som helst annen framtid enn å dø en pinefull død, knapt med forventninger om å få ei grav i frossen jord. Hvordan kan du male et sånt bilde av Lofoten? For du mener det jo ikke!

Jeg må få lov å be om besinnelse og en ørliten refleksjon over hva vi inviterer unge mennesker til. Ja, vi har utfordringer, men vi må ikke snakke ned de fortrinnene som er forunt oss, og støte fra oss de unge menneskene som tross alt kommer og kommer, og som gjerne vil gjøre Lofoten til sitt. Men er det Jonny Finstad sitt bilde av et oljefritt Lofoten som blir sittende igjen etter valgkampen, så har vi ikke gjort det lett for oss sjøl. Og derfor min angst for den fortsatte valgkampen.

Jeg trur ikke at det nødvendigvis går til helvete om det blir oljeboring, og la meg være raus og invitere til et kompromiss på det grunnlaget: Det går ikke nødvendigvis til helvete om olja blir liggende i ro noen generasjoner heller. La oss derfor unngå dommedagsprofetiene, de tjener oss ikke.

Brynjar Tollefsen
rektor, Lofoten folkehøgskole