En litt sliten gjeng går av bussen i Andenes etter en lang tur fra Kabelvåg, vinden river friskt i håret til de utålmodige sjelene som har reist fem timer. 10 til 15 sekundmeter vind farer over det flate kystlandskapet mens det drar med seg den lette nysnøen. Været til tross, vi er her for å se på hval. Men først skal en natt tilbringes på rorbu helt ned ved vannkanten.
Nordavinden står på like sterkt morgenen etter og det bygger opp en viss spenning blant alle, fra land kan man se de hvite bølgetoppene som herjer utenfor moloen. Trygt på land vandrer vi i ti korte minutter til hvalsafarisenteret, hvor det første som møter oss er en kvinne bak resepsjonen som vil at vi skal ta sjøsyketabletter. Spenningen dempes ikke nevneverdig etter møtet med resepsjonisten, men de mest vågale velger ikke å ta tabletten.
Benjamin, guiden vår denne dagen, begynner også med å nevne sjøsyke, bølger og vind før han tar oss med på en kort introduksjon i museet. Etter en runde med mye rask fordøyd kunnskap, gjør vi oss klare til båtturen. Langs kaia på innersiden av moloen virker havet rolig til tross for vinden, men man må være dum for og ikke forstå hva som skjer på yttersiden av den trygge steinmuren. Klare eller ei, her kommer landkrabbene.
Men hvorfor er hvalen her akkurat nå i slutten av januar, kaldt vann og full vinter. Dette må virke som svært ugjestmilde forhold for disse store og majestetiske pattedyrene, men det finnes en viktig grunn til at hvalen oppsøker disse farvann. De store pattedyrene har et bytte de er ute etter, nemlig den lille silden som er her for å spise langs den næringsrike eggakanten. Knølhvalen (normalt: 12-14m, 25-30 tonn) og finnhvalen (normalt: 19-23m lang, 40-70 tonn) ønsker å spise silda som kommer hit i store stimer.
På vei ut av moloen blir vi møtt av en blanding av liten og stiv kuling, bølgene står heldigvis ikke helt i stil med vindværet og kameraene blir klargjort. Etter bare en halvtimes tid fikk vi øye på de første spekkhoggerne i det noe grå dagslyset. Gjengen fra Lofoten Watch kunne nesten ikke tro sine egne øyne og sto for mange lydeffekter som «oooOOOHHH» og «ååÅÅåå». Lydene fra naturfoto var kanskje ikke fult så høylytte, men det var en intens klikking fra kameraene. Lengre ut mot eggakanten fikk vi se både finnhval og knølhval. Etter tre timer hadde vi sett seks finnhvaler, tolv knølhvaler og rundt 20 spekkhoggere.

All hvalen hadde også distrahert oss fra å mate fisken fra ripa, ikke en eneste person fikk sjøsyke til tross for det harde været. Et bredt glis etter en fantastisk naturopplevelse var så å si obligatorisk når man gikk av båten, en naturopplevelse man ikke vil glemme.