Vi nordmenn er dårlige til å sette pris på den overfloden vi har. De fleste av oss tenker ikke over hvordan maten blir til, hvordan den produseres for at vi skal få den på tallerkenen, eller om det vi spiser har noe å si for resten av verden. Her i landet spiser de fleste av oss årlig 77 kg av pølse, biff, svin, kylling, lam, kjøttkaker, kjøttboller, kjøttpålegg, hamburger, løvbiff, karbonader osv. Vi er på toppen. I resten av verden ligger gjennomsnittet på 45 kg, og vi vet godt at 1 milliard sulter. Vi ble født inn i en overflod, og kunne like fort vært født uten. Det handler om å klare å skape en langvarig og rettferdig fordeling av verdens goder.

Det er et faktum at produksjonen av kjøtt, særlig rødt kjøtt, er den minst effektive måten å fø verdens økende befolkning på. Den norske Landbruksmeldinga (2011) sier at produksjonen av mat må skje på en «miljømessig bærekraftig måte», og at vi må samarbeide bedre internasjonalt for å få til et klimariktig jordbruk. Samtidig skal produksjonen av kjøtt økes, noe som er stikk i strid med det som legges frem.

90 % av landbruksarealet vårt brukes til produksjon av dyrefôr og beite, men det ville vært mer logisk å dyrke mer grønt her hjemme. 83 % av det grønne vi får dyrkes i utlandet. Klimaet i Norge er mer enn godt nok egnet til å øke produksjonen av vegetabilske produkter, men for å få til det må vi kutte ned på kjøttproduksjonen for å frigjøre landbruksareal. Slik frigjør vi også penger til satsing på økologisk eller mer klimavennlig jordbruk. 90 % av energien går bort når vi lar maten gå igjennom dyret, istedenfor å la mennesker spise plantene direkte. Det er et faktum at man kan fø 25 mennesker med grønt på samme område som man kan fø kun ett menneske med kjøtt.

La oss se nærmere på storfe. Bare her i Norge har vi over 1 million kyr. I tillegg importerer vi kjøtt fra utlandet, blant annet fra kvegdrift i Brasil. Dyret bruker lang tid på å vokse seg stort nok til å kunne slaktes, og lever i et intensivt landbruk. Det trenger ca 50 kg fôr i døgnet i tillegg til store mengder gress. Omtrent halvparten av fôrblandingen inneholder soya, og den importerer vi hovedsakelig fra Brasil. Regnskogen hogges, brennes og plyndres for å gjøre plass til blant annet soyaplantasjer og kvegdrift. Realiteten er at soyaen, eller veldig lite av den, blir tatt opp i fordøyelsesprosessen. Kan en på den måten si at vi okkuperer mellom to og tre millioner dekar regnskogmark for å produsere kumøkk? Vi vet også at dyret raper, tisser og driter enorme mengder metan og co2.

Rent statistikkmessig utgjør produksjonen av kjøtt og animalske produkter som melk og ost, ca 18 % av de menneskeskapte klimagassutslippene. Til sammenligning utgjør verdens person- og godstransport 15 %. Drøvtyggere (sau, storfe, geit) står for ca halvparten av forurensinga, mens produksjonen og ressursvoldtekten står for resten. Selv om det er langt til nærmeste regnskog, bidrar vi i Norge likevel til avskoging og ødeleggelse av en balanse det har tatt millioner av år å bygge opp. Vi er med på å tukle med krefter vi ikke rår over.

For å få til en betydelig reduksjon av miljøpåvirkningen, må særlig vi i vesten endre kostholdet vårt. Bytter du en kjøttmiddag med en vegetarrett i uka, minsker du dine personlige co2 utslipp med over 170 kilo i året. Hvis alle i Norge er villig til å gjøre dette, tilsvarer det utslipp fra 360 000 biler. Bytter du ut to middager, kanskje tre, vil det utgjøre en betydelig forskjell. Samtidig finnes det miljøvennlige kjøttkilder som vilt, elg, rein eller hjort som har spist og levd på det de finner i naturen.

Det handler om å skape et rettferdig forbruk som kan vare i lang, lang tid. Selv om vi ikke med sikkerhet kan si at fattige land får det bedre om vi nordmenn reduserer kjøttforbruket, kan vi 100 % sikkert si at dagens kjøttforbruk ikke tilfredsstiller kravet om bærekraft mellom generasjoner.

– Birgitte